A letter to you

Noen ganger spør jeg meg selv om jeg gjør det riktige i livet, om jeg burde ha gjort ting anerledes. Skulle jeg sagt det jeg sa? Skulle jeg sagt unnskyld? Er det verdt det? Og hva er egentlig det riktige? Men… jeg har alltid, og kommer nok alltid til å leve ved “regelen” at alt skjer for en grunn. Jeg velger å tro det i hvertfall. Av og til må man ta avstand fra hverandre for å forstå hvor mye den andre personen egentlig betyr for deg. Eller ikke betyr for deg. Det er jo det tiden vil vise.

 

Det som er sterkt, forblir sterkt. Er det ikke sterkt nok, så ryker det jo. Så da regner jeg med at tiden vil vise meg veien. Vi jenter spesielt, er veldig flinke til å komplisere ting som egentlig ikke er så komplisert i det hele tatt, noe som kunne vært løst med bedre kommunikasjon. Så hvordan kommunisere bedre, med en du føler du ikke kan snakke med lenger? Personlig er jeg ikke glad i konfrontasjoner, verken å bli konfrontert eller å konfrontere andre – så for meg, er det veldig vanskelig. Men noen ganger må man kanskje bare bryte sine egne murer for å klare å bygge opp hva som er falt sammen. Vi må bare lære oss å sette staheten til side, og tenke nytt. Tenke litt lenger enn nesa rekker. Men, ingen har sagt det er lett, så det er bare å begynne. Men en ting skal være sagt, og det er at det er utrolig trist hvordan gode venner kan ende opp pga. idiotiske ting, andre mennesker og følelser. Og hvordan man blir påvirket.

 

 

Når jeg sier at jeg syntes du har forandret deg, sier jeg det ikke for å henge deg ut. Jeg sier det fordi jeg savner den du var når vi kunne snakke sammen, le og ha det gøy uten at det var noe problem. Bare husk at jeg er her. Uansett.

Sjalusi er også ganske normalt i den situasjonen vi er i. Hvis det ikke hadde vært sjalusi i bildet, hadde det vært care. Og hva er best, at jeg bryr meg eller at jeg gir faen?

 

Im not bitter tho, cause I know that what we had was real.

 

Mange, inkl. deg, lurer vel på hvorfor jeg skriver et så personlig innlegg på bloggen min? Som tidligere sagt  skrevet over her, er jeg ikke så god på konfrontasjoner – så det sier vel seg selv at jeg heller ikke er den beste på formulering av hva jeg vil si. Det er vel kanskje èn av grunnene til at vi er der vi er idag også. For meg er det mye enklere å få alt ned på “papir”, og hvorfor legge skjul på følelsene mine? For noen.

 

Jeg skjuler ingenting. Prøvde, men skjønte fort at det ikke var vits.

 

Vi kan gå frem og tilbake i flere mnd, og innbille oss at vi ikke bryr oss.

Vi kan hate hverandre så mye vi bare vil. innbiller oss.

Vi kan ignorere hverandre så mye vi bare vil.

 

Men på slutten av dagen, vet jeg at du savner meg like mye som jeg savner deg.

Dette er min måte å si unnskyld for hva enn jeg har gjort galt, på.

 

(Og at ting kan gå litt fort i svingende etter 27 øl.)

 

 

Men vi trenger en break.

 

Hvitt flagg.